Ved bearbeiding av pelfundamentstålmerder er det en betydelig forskjell i kostnadsstruktur mellom arbeidsbasert innbinding og automatisert utstyrsbehandling. Ved valg av utstyr bør byggeparten ikke bare vurdere den første investeringen, men også beregne de langsiktige omfattende kostnadene.
Den arbeidsbaserte bindingsmodusen krever nesten ingen store utstyrsinvesteringer, men det er en arbeidskrevende operasjon. Et standard stålburteam trenger vanligvis 6-8 fagarbeidere for å fullføre oppgaven sammen. Kostnaden består hovedsakelig av lønnskostnader, pluss innbindingsmateriell, administrasjonskost og overnatting, og tap på grunn av feil og omarbeid; ved samme produksjonskapasitet er den totale enhetsprisen relativt høy, noe som gjør den egnet for kortsiktige, små batch- og spredte prosjekter.
Den automatiske rullesveisemaskinen for stålbur har en engangskjøpsinvestering, og de senere kostnadene består hovedsakelig av strøm og vedlikehold av reservedeler. Bare 1-2 operatører er nødvendig for å være på vakt, noe som kan erstatte flere stålarbeidere, noe som reduserer arbeidskostnadene betydelig. Utstyret er servostyrt, med presis og stabil avstand mellom bøylene og diameteren på burkroppen. Ståltapet er lavere, og prosesseringseffektiviteten kan nå 3-5 ganger den for arbeidere. Behandlingskostnaden på én meter kan reduseres med 30–50 %.
Tilbakebetalingsperioden avhenger av det årlige behandlingsvolumet: storskala, langsiktig stabil forsyning prefabrikkerte fabrikker; kontinuerlig påtak av vei og bru, kommunale pelefundamentprosjekter og byggeplasser med tilstrekkelig årlig behandlingskapasitet, er tilbakebetalingshastigheten raskere. Hvis prosjektet er spredt og det nesten ikke er noe behandlingsvolum, er fleksibilitetsfordelen med arbeidsbasert binding mer fremtredende.
